Archive for December, 2011

Jeg gledet meg veldig til å få vekk magen etter fødsel. På slutten var jo magen veldig i veien, og jeg klarte ikke engang å få på meg sokker uten at det skulle være et timeslangt prosjekt. Dagen etter fødselen husker jeg at jeg tittet på magen min og lurte på om den noen gang kom til å bli normal igjen. Jeg hadde en stor slapp gele-pølse rundt magen, og syntes jeg så temmelig gravid ut fortsatt. Heldigvis tok det ikke mange dagene før jeg så forandring på magen, og nå to uker etter fødselen er jeg egentlig storfornøyd med hvordan magen ser ut. Litt slapp hud enda, og magemusklene har ikke trekt seg sammen, men jeg er fornøyd med hvordan jeg ser ut såpass kort tid etter fødsel. Om to mnd ser det sikkert enda bedre ut, og etter noen måneder med trening så tenker jeg at dette blir veldig bra. Og når det gjelder vekta, så har jeg gått ned alle de 7 kiloene jeg la på meg, og 1,5 kg ekstra. Klager ikke på det.

Dere som har født før; Tok det lang tid før magen var som før?

Det er utrolig hvor sterk kjærlighet en kan føle for et annet menneske!

I år var vi i Molde hos mine foreldre og feiret jul. Vi reiste dit på lillejulaften, og reiste hjem igjen igår. Vi hadde en kjempekoselig julefeiring og koste oss med masse god mat og fine gaver. Mathias og Leander fikk masse fint, og Mathias er storfornøyd med gavene han fikk. Av oss fikk Mathias blant annet ski, så nå får vi bare håpe på at det kommer noe snø snart. Det lover dårlig ut ifra langtidsvarselet, for der er det bare meldt regn.

Men jeg er ihvertfall glad for at Dagmar har passert og håper at vi slipper flere stormer på en stund. Vi tok nest siste ferja over fjorden fra Molde igår, og jeg er veldig glad for det, for den siste ferja ble innstilt fordi stormen traff fjorden omtrent idet vi kjørte av ferja. Allerede etter å ha kjørt bare 2-3 km fra ferjekaia så kom vinden og reiv godt tak i bilen. Det hagla og blåste, og det ble verre og verre jo nærmere Ålesund vi kom. Vi kom hjem klokka åtte igår kveld, og strømmen forsvant i korte perioder frem til klokka ti. Da ble strømmen borte igjen, og det tok sju timer før den kom tilbake. Det ble litt kaldt i natt, men vi klarte oss igrunn greit. Jeg hadde kokt opp vann og hatt på en termos sånn at jeg fikk laget mat til Leander, så det var ikke noe stress heldigvis.

Under har dere noen bilder fra julaften. På det nederste bildet er julegaven jeg fikk fra min kjære. En råtøff Police-klokke.

Tenk at idag er det hele 1 uke siden Leander ble født. Uka har flydd av gårde, og jeg storkoser meg! Leander er så snill og god, og gråter ikke med mindre han er skrubbsulten eller har mageknip. Han har slitt litt med magen, men det virker som at det holder på å gå seg til. Mathias storkoser seg i rollen som storebror, og vil helst hjelpe til med alt, holde hele tiden, og vil trille vogna når vi er ute. <3 Her har dere et lite bildedryss av forskjellige bilder som er tatt idag, på 1-ukers dagen til Leander.

Helt siden Leander ble født har vi sagt at han ligner på broren sin når han var baby, men det var ikke før jeg kikket gjennom noen bilder nå at jeg virkelig ser hvor like de er. Ganske vittig å se egentlig. Jeg har verdens vakreste sønner. <3

Som dere vet gikk jeg med maserier den siste måneden før fødselen, akkurat sånn som jeg gjorde med Mathias. Med Mathias ble fødselen satt igang med drypp pga av en til tider ustabil puls hos Mathias kombinert med ineffektive rier som ikke førte noen vei. Siden denne fødselen ikke startet ordentlig av seg selv hadde jeg ingenting å sammenligne med denne gangen, og jeg hadde mine tvil til at fødselen kom til å sette igang av seg selv siden jeg hadde gått med maserier så lenge. Og maseriene var vonde og tok innmari godt altså, og jeg lurte flere ganger på om fødselen var igang. Fredag 9. desember var jeg inne til kontroll på sykehuset, og fikk da vite at jeg hadde 1-2 cm åpning, men at livmorhalsen var umoden. Hadde jeg hatt moden livmorhals så sa legen at de kunne vurdert å sette meg igang, enten med drypp, eller ved å ta vannet – men siden jeg var umoden måtte jeg da igang med modningspiller og det hadde verken legen eller jeg lyst til å gå gjennom. Jeg fikk time til ny kontroll den 16. desember, og om jeg var moden til da, så skulle vi vurdere å sette igang fødselen. Jeg ventet og ventet på at denne dagen skulle komme, og jeg håpet at 16. desember var dagen lillebror skulle se dagens lys.

Natt til 14. desember sov jeg som en stein, i motsetning til hva jeg hadde gjort alle de andre nettene den siste tiden. Jeg sov til sammen 11 timer denne natta og våknet med ny energi. 14. desember gikk med til å rydde og stelle litt, og vi avsluttet kvelden med å se Captain America på bluray. Gjennom hele dagen hadde jeg hatt ganske hyppige maserier, men de var ikke så ille denne dagen. Jeg gikk å la meg, men fikk ikke sove. Jeg hadde litt mageknip, og våknet hele tiden. Klokka 5 på natta, 15. desember, begynte de første takene å komme, men jeg sovnet igjen etter hvert tak. Og de var ikke så hyppige eller vonde enda heller. Klokka sju stod jeg opp for å gjøre Mathias klar for skolen og å smøre matpakke til han. Takene kom ofte, og uansett om jeg satt, eller stod. De var vonde nok til at jeg ikke engang orket å prøve å sove noe mer, og jeg gikk for å ta meg en dusj for å lindre litt. Jeg følte meg fryktelig oppgitt og tenkte at nå er det bare en dag igjen til kontrollen, og til at jeg forhåpentligvis blir satt igang og slipper dette her noe mer.

Utover morgenen fortsatte takene like hyppig, og jeg syntes smertene var på en annen måte enn tidligere. Tidligere startet takene i magen og spredde seg rundt til ryggen, men denne dagen var det omvendt. De startet først i korsryggen, og to-tre sekunder senere gikk de frem til magen. Og de satt ikke i hele magen heller. De satt nederst i magen, og føltes som en blanding av luftsmerter og menssmerter. Det var etterhvert såpass ille at jeg tenkte at jeg skulle ringe føden for å be om en sjekk. Og heldigvis skulle jeg få lov å komme inn på en sjekk. Jeg ringte til føden i 11-tiden på morgenen, og var der borte til ca kl 13. Jeg pakket ned alt i sykehusbagen før jeg dro – bare sånn for sikkerhetsskyld, men jeg lot den stå igjen hjemme. Vi bor fem minutt fra sykehuset, og siden jeg regnet med å bli sendt hjem igjen så orka jeg ikke ta den med i bilen bare for å ta den inn igjen hjemme etterpå. Jeg kom til føden, og skulle bli undersøkt for om jeg hadde noe åpning før jeg skulle ta en ctg etterpå. Jeg ble undersøkt, og jeg lå der og forberedte meg på å få høre ordene “umoden” og “1-2 cm åpning”. Derfor ble jeg ganske sjokkert når jordmora sa at jeg var 5 cm åpen og at hun kunne kjenne fostersekken. Jeg måtte ta en ctg, å så skulle vi avgjøre etter den hva som skulle skje. Etter at ctg’en var tatt sa hun at her var riene såpass sterke og gode at de bare ville beholde meg der, og jeg kunne forberede meg på fødsel iløpet av dagen. De snakket om at de kunne ta vannet sånn at det skulle gå fortgang på ting, og det takket jeg ikke nei til, men problemet var likevel at det ikke var noen fødestuer der til meg. Alle bestemte seg for å føde samtidig, så derfor måtte jeg pent sette meg ned inne på et rom og vente på at noen skulle bli ferdig å føde. Ut over dagen ble smertene verre og verre, og siste timen før jeg fikk tildelt en fødestue var ikke god. Hadde jeg ikke rier, så hadde jeg intense smerter fordi lillebror vridde på hodet nede i bekkenet, og tårene sprutet. Jeg tenkte med skrekk og gru på fødselen, for når tårene allerede trillet så var jeg sikker på at jeg kom til å dø etter at de tok vannet.

Klokka 19 på kvelden fikk jeg endelig tildelt en fødestue. Jeg spurte om det kanskje var mulighet for å få epidural fordi jeg synes det var så vondt allerede, men jordmora mente vi skulle prøve uten først fordi det sannsynligvis kom til å gå ganske fort etter at de tok vannet. Klokka 19.20 tok de vannet, og jeg fikk på meg en lekker nettingtruse og en gigantisk bleie og ble beordret opp for å stå. Jeg ble hengende over en prekestol mens jeg pustet meg gjennom riene. Og det tok ikke mer enn en liten stund før de ble verre. Jordmødrene skrøyt av meg, og fortalte meg hvor flink jeg var til å puste meg gjennom riene. Det var godt å få skryt altså, men fytti rakkern. Etterhvert ble jeg svimmel av å stå oppreist og jeg la meg ned på senga. Riene økte i styrke, og jeg begnte virkelig å få smerter. Men da hadde jeg allerede 8 cm åpning, og noe epidural var det ikke snakk om på dette tidpunktet. Jeg brydde meg ikke engang om å spørre etter det, fordi jeg vet at med to cm igjen så er det ikke sikkert en rekker å få en anestesilege inn for å sette den engang. Nå måtte det bare briste eller bære. Jeg ble utmattet av de heftige riene, og brukte pausene til å bare ligge musestille, lukke øynene og bare prøve å hente meg inn igjen. Jeg sovna ikke mellom riene, og fikk med meg det som ble pratet om rundt meg, men jeg deltok ikke i samtaler og var bare musestille. Når en ny rie kom strakk jeg ut hånda for at Peter André skulle holde meg, og jeg klemte til. Når jeg hadde 9,5 cm åpning begynte jeg å få pressetrang, og det tok ikke mange riene før jeg ikke klarte å la være å presse lenger. Kroppen tok over og jeg presset det jeg kunne.

Med Mathias sin fødsel hadde jeg epidural og da kjente jeg ikke noe til at han verken kom lenger ned i bekkenet, eller at han kom ut. Plutselig var han bare ute. Denne fødselen, uten noe smertelindring var virkelig noe annet. Jeg kunne kjenne at lillebror kom lenger og lenger ned i bekkenet, og jeg kunne kjenne han når han var på vei ut. Det var en sykt spesiell følelse, og på en måte hadde jeg ikke lyst å presse fordi det kjentes så rart og ubehagelig ut, men samtidig ville jeg presse alt jeg kunne fordi jeg visste at det snart var over og at det ikke var noen vei utenom. Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde pressrier, men det var ihvertfall lenger enn med Mathias sine 20 minutter med pressrier. Lillebror brukte en stund på å vri hodet sitt ordentlig ned i bekkenet, men når han først fikk hodet i rett vinkel gikk det raskere. Fordi det tok så lang tid (ihvertfall følte jeg at det tok veldig lang tid), så ble jeg bekymret for at de kom til å vurdere å bruke enten vakum eller tang, og det skulle jeg ihvertfall ikke ha noe av. Jeg måtte pent hente frem urkvinnen i meg selv, og virkelig gi alt. Nå var jeg nærmere målet enn noen sinne! De siste riene er det vondeste jeg noen gang har opplevd. Men ut kom han. Først var det en veldig sviende smerte idet hodet kom ut og jeg var sikker på at jeg rivna fra ende til annen. Jeg ble bedt om å prøve å ikke presse, å så skulle jeg presse litt forsiktig på neste rie. En av de som var i rommet masserte magen min for å få frem en ny rie, og på neste press kom resten av kroppen til lillebror ut. Jeg tittet ned og så lillebror ligge der på senga nedenfor meg, og jeg kunne ikke tro at jeg nettopp hadde presset han ut. Smertene var borte med en gang, og jeg var utrolig lettet over at det hele var over, samtidig som jeg følte en enorm mestringsfølelse. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare å komme meg gjennom en fødsel uten smertestillende. Og jeg var veldig overrasket over at fødselen faktisk satte igang av seg selv, og at jeg ikke trengte drypp eller noe sånt.

Min kjære ville ikke klippe navlesnoren denne gangen heller siden han ikke gjorde det med Mathias heller, så da fikk jeg likegodt klippe den selv. Det var omtrent som å klippe over en kveil med pølseskinn. Jeg fikk en sprøyte i låret, og etter det skulle morkaka ut. Det tok litt tid før den kom ut, men ut kom den, og jeg fikk se hvordan den og fostersekken så ut. Ganske spesielt å se hva som har vært i magen min.Morkaka så kjempebra ut sa de. Etterpå kom de frem til at jeg kun hadde et “skrubbsår” og ikke noe som trengte å syes, så det ble faktisk ingen sting på meg. Utrolig deilig. Det svir når jeg er på do, og det er sårt selvfølgelig, men det går seg til etterhvert. Og jeg mista ikke mer enn 300 ml blod under fødselen heller, og det er ikke så ille. Jeg mista ca 500 ml med Mathias, og var i dårlig form etter fødselen.

Lillebror hadde fått navnet Leander etter ordinær ultralyd, men vi ville være sikker på at han passet til navnet sitt før vi sa det til alle. Men når vi fikk se han var det ikke noe tvil om at han kledde navnet sitt, heldigvis. Han var 3420 gram, 50 cm lang, og 34 cm rundt hodet. Han ble født kl 22.48 den 15. desember. Vi fikk ligge en stund på fødestua og slappe av, og etter tre timer ble jeg sendt i dusjen. Jeg følte meg veldig opplagt i forhold til min første fødsel, og jeg stod lenge i dusjen og nøyt det varme vannet. Når jeg var ferdig i dusjen ble vi trillet ned på barselhotellet der vi skulle på eget rom. Det var veldig deilig å slippe å ligge på barselavdelingen og dele rom med skrikende babyer, og istedet få et “hotellrom” med dobbeltseng, tv, eget bad, og det en trengte. De som har hatt en naturlig fødsel og er i god nok form blir sendt på barselhotellet for å bli der resten av oppholdet. Vi kom dit klokka 03 på natta, og da var det rett i seng og nyte noen timers søvn etter en slitsom dag.

Egentlig var det beregnet at jeg skulle være på barselhotellet til idag – søndag, men jeg gav beskjed på fredag at jeg ville reise hjem på lørdagen, og det var ikke noe problem. Det var veldig godt å komme hjem til seg selv istedet for å være på barselhotellet. Det blir litt kjedelig å sitte der å glo i veggen eller på tven. Nå er vi hjemme og koser oss, og nyter tilværelsen som en familie på fire. Jeg føler meg i veldig god form, og gleder meg til å kunne begynne å trille turer og gjenoppta litt fysisk aktivitet. Men frem til jula er ferdig skal jeg bare slappe av og la kroppen lade opp igjen. Det er jo ikke mange dagene til jul, tenk! Og heldigvis får vi feire jul sammen med vårt nyeste tilskudd til familien! Jeg er så utrolig takknemlig for at alt har gått så bra, både i svangerskap og fødsel, og jeg gråter når jeg tenker tilbake på den opplevelsen vi nettopp har tilbakelagt. For en opplevelse! <3 Jeg har verdens nydeligste sønner, og familien min er komplett! Jeg føler meg som verdens heldigste mamma akkurat nå!

Leander ble født 15. desember klokka 22.48. Han er 50 cm lang, 3420 gram tung og hadde en hodeomkrets på 34 cm. skriver mer om fødselen når vi kommer hjem. Nå – bortimot fire timer etter fødsel – har vi akkurat blitt innlosjert på barselhotellet og blir her i en eller to dager. Vi er i god form alle sammen. Jeg er mye mer oppegående denne gangen enn jeg var med Mathias, og trengte ikke engang å sy et eneste sting.