Archive for May, 2011

En milepæl er nådd, og er jeg idag 12 fullgåtte uker. Risikoen for abort synker dramatisk, og de fleste som kommer seg hit får barnet i armene sine noen måneder senere. Jeg er lettet, og er glad for hver dag som går. Litt tryggere for hver dag. Det blir sakte også mer synlig at jeg er gravid. En ser det ikke så godt med klær på, men om kvelden ser jeg det godt selv. På kvelden har jeg en tendens til å bli fryktelig oppblåst i magen, og om jeg slapper helt av i magen ser det ut som jeg er mange uker lenger på vei. Bildene jeg legger ut som faste ukebilder her er tatt på morgenen når magen ikke er så oppblåst. Jeg føler det blir mest riktig.

Under ser dere et eksempel. Bildet med minst mage tok jeg idag morges, og det andre bildet tok jeg igår kveld når jeg var helt avslappet i magen. Uffa meg. Når jeg er skikkelig oppblåst begynner navlen min å presse seg utover også, så det er ikke mange ukene før jeg får utovernavle igjen.

Igår var jeg på min første svangerskapskontroll. Det gikk igrunn helt greit. Det ble tappet fire glass med blod til blodprøver. Jeg har gått ned 1 kg. Og blodtrykket mitt var på 100/60. Helt i grenseland til lavt blodtrykk, så det er vel derfor jeg har slitt med svimmelhet de siste ukene. Og spyinga fortsetter. Papirer ble fylt ut, og henvisning til ordinær ultralyd ble sendt. Så nå er det ca 6 uker til jeg skal på ultralyd, å så skal jeg ha neste svangerskapskontroll 25. juli. Jeg gleder meg kjempemye til ordinær ultralyd, og håper at vi da skal få vite om det er ei jente eller en gutt i magen min.

Jeg har tatt ett bilde i uka siden jeg testa positivt. Til tross for at livmora snart rekker meg opp til navlen, så synes det veldig lite på meg. Med Mathias så synes jeg at jeg fikk mage mye raskere, men det skyldtes vel kanskje all vekta jeg la på meg iløpet av de første ukene. Til nå har jeg gått ned et halvt kilo, så det er vel kanskje derfor magen ikke vises noe mer enda. Jeg gleder meg litt til å få en ordentlig babykul, men samtidig så nyter jeg egentlig fraværet av den. Magen blir fort nok stor uansett.

Til tross for fraværet av magen så vet jeg at alt står bra til inni der, og jeg er også overbevist om at jeg har kjent liv fra peanøtta. Den er nok litt større enn en peanøtt nå, men jeg kaller babyen for peanøtta likevel jeg. Det er koselig å kjenne livstegn, selv om det foreløpig er veldig svakt og veldig lang tid mellom hver gang. Men jeg tenker at innen ett par uker så er bevegelsene mye mer tydelig. Barnet vokser jo fort, og blir fort sterkere. Med Mathias kjente jeg liv i uke 12-13, og denne gangen var jeg 10+1 første gang jeg kjente noe som ikke kjentes ut som bevegelse i tarmen. Igår ble jeg overbevist om at det var babyen da jeg kjente kiling på innsiden av magen, og etterpå lyttet med babydopleren der, og fant hjertelyden til babyen der jeg kjente noe. Dette er en spennende tid, og neste uke har jeg min første svangerskapskontroll. Jeg gleder meg litt, selv om det egentlig ikke er så mye spennende som skjer.

Vi har ikke kjøpt inn selve vogna til babyen enda, men vi har begynt såvidt med tilbehøret. For snart en mnd siden fikk vi kjøpt inn bagdelen til vogna og en odenwalder dunpose. Det ser lunt og godt ut oppi der nå. Vi må også kjøpe inn en lite lammeskinn som kan ligge under posen for å isolere litt mot kulden fra bunnen av bagen. Siden vi får et desemberbarn så må det være godt og varmt oppi der til en nyfødt liten krabat som skal bli med på trilletur i snøvær og mange minusgrader.

Når det gjelder selve vogna så tror jeg vi går for en quinny freestyle vogn. Det står mellom quinny freestyle og quinny speedi, men freestyle er litt lunere for barnet når ungen har gått over til sportsdelen. Omtrent alle kjøper Emaljunga eller Simo til sine nyfødte babyer, men jeg har aldri hatt sansen for de vognene.

Quinny vognene passer også med bagen vi har kjøpt, som er en quinny dreami, og med maxi cosi bilstolen som vi også skal kjøpe. Veldig praktisk. Planen er å kjøpe vogna til sensommeren. Det er så greit med alt som er i hus, for det er ganske masse som skal kjøpes inn.

Her om dagen satt jeg å tittet gjennom magebildene fra jeg var gravid med Mathias. Når jeg åpnet bildene datt haka litt i gulvet, og jeg begynte å lure hva i alle dager jeg har begitt meg ut på igjen. Selvfølgelig er det mye glede med å være gravid, men jeg syntes det var litt slitsomt også. Magen ble så stor og tung også. Men jeg må vel bare prøve å nyte det så godt jeg kan. Planen er at vi skal ha to barn, så dette blir kanskje siste gangen jeg er gravid.

Dessverre har jeg ingen magebilder etter 37+3. Vi flyttet helt opp mot termin og å ta bilde av magen ble glemt opp i alt. Jeg fødte når jeg var 39+1, så magen ble nok litt større enn den var her. Håper egentlig at magen blir litt mindre denne gangen, for den var sånn i veien på slutten. Kjekt med mage altså, men det finnes en mellomting. Foreløpig har jeg fint lite mage, og på en måte er jeg glad for det, men på en annen måte vil jeg jo gjerne vise frem en liten babykul. Men nå er jeg jo ikke mer enn 10,5 uke på vei, så kulen kommer vel om ikke så mange ukene. Jeg tar magebilder innimellom nå, så de skal dere få se når det går ann å se at magen har vokst.

Idag fikk jeg en etterlengtet pakke i posten, endelig! For ett par uker siden bestilte jeg en AngelSounds babydopler på ebay, og idag kom hentelappen i postkassa. Jeg sørget for å spy litt før jeg gikk ut døra for å tråkke meg bort på butikken. Greit å ikke spy ned hele butikken liksom. Der fikk jeg hentet pakken og jeg tråkket fort hjemover igjen. Vel hjemme vrengte jeg opp pakken, koblet i batteriet, og smurte på litt gele nederst på magen før jeg umiddelbart begynte å lytte etter hjerteslagene til lille peanøtta. Siden jeg var på ultralyd har jeg hatt en bitteliten blødning til, men det var både lite blod, og gammelt blod, så jeg har ikke stressa sånn med det. Likevel er det jo betryggende å få høre om alt står bra til i magen.

Jeg lette og lette etter hjertelyden, og ble litt frustrert over at jeg ikke fant den med en gang. Jeg fant jo min egen hjertelyd, men at jeg har en puls kom jo ikke som noe sjokk. Det hadde jeg regnet med. Jeg flyttet dopleren rundt overalt der jeg tenkte at babyen måtte ligge, men jeg fant ingenting. Så tenkte jeg at jeg fikk prøve litt høyere da, i retning navlen. Og plutselig hørte jeg det! En rask puls på ca 160 slag i minuttet vil jeg tippe på. For en fantastisk lyd! Jeg ble lettet over at peanøtta i magen fortsatt har det bra. Mathias fikk også høre hjertelyden, og når jeg fortalte at dunkinga han hørte var babyen sitt hjerte som slo, så ble han litt paff, smilte lurt, og sa bare “Oj!”. Jeg synes det er viktig at Mathias får ta del i så mye som han kan både før og etter babyen kommer. Han synes dette er like spennende som meg.

Etter vi hadde hørt på hjertelyden viste jeg han akkurat hvor i magen min babyen ligger. Babyen ligger akkurat nå rett bak buksestrikken, omtrent midt mellom skambeinet og navlen. Jeg har fortsatt nesten ikke synlig mage i det hele tatt, så det er litt rart at det er noe inni der. Men likevel en fantastisk følelse. Og det er fantastisk å vite at lille peanøtta har det bra til tross for at magen min får røff behandling av all denne spyinga. Idag fikk jeg den artige fornøyelse av å få magesyre opp i nesa når jeg spydde. Det svei godt ja! Hvorfor kan det ikke bare komme ut munnen istedet for å presse seg opp i nesa og gjøre det hele ti ganger verre?

Det er allerede over en måned siden jeg gjorde det første innkjøpet til babyen. Jeg fikk så lyst å kjøpe inn noe fint stæsj, å så synes jeg egentlig at det er like greit å bare sette igang. Det er nok som skal kjøpes inn. Jeg har gjort ett par små innkjøp til utenom dette som jeg skal vise dere senere, men dette var altså det aller første innkjøpet til babyen. Jeg kjenner jeg blir varm inni meg når jeg ser på de bittesmå klærne. <3 Jeg kommer nok ikke til å kjøpe inn noe klær i str 50 denne gangen. Mathias var 50 cm og 3724g når han ble født, og rakk bare å bruke klærne i str 50 i en uke. Derfor kommer jeg til å kjøpe inn fra str 56 og oppover denne gangen, og skulle jeg mot all formodning få en liten baby så får jeg bare ta meg en shoppingtur å kjøpe inn noe.

På bildet er det to velourdresser fra cubus –  lue, koseklut og sokker fra kappahl, og søte frosketøfler til kalde babyføtter fra H&M. Siden jeg skal få en desemberbaby så er det greit å ha noe som varmer på beina. Regner med at snille svigermor kommer til å strikke noen sokker å sånt, men jeg synes tøflene var så søte.

I oktober begynte vi å prøve på barn nummer 2. Vi brukte åtte mnd på guttungen, så jeg var forberedt på at det kunne ta litt tid. Månedene gikk, og jeg begynte å bli litt rastløs. Skulle det ikke klaffe snart? Da jeg i mars igjen fikk mensen så tenkte jeg at kanskje jeg skulle prøve eggløsningstester for å se om jeg hadde eggløsning. Jeg har litt lengre sykluser enn vanlig, så jeg var litt nysgjerrig på om jeg i det hele tatt hadde eggløsning, og når i syklusen de skjedde. Jeg bestilte eggløsningstester, og begynte å teste etter eggløsning ett par dager etter mensen var ferdig. Jeg testet hver eneste dag, og for det meste så var det ikke antydnig til utslag på testene. Det var ingen eggløsning på gang der nei. Det var ikke før 28 dager ut i syklusen at eggløsningstestene ble positive. Javel, tenkte jeg. Det var jo litt sent, men da regnet jeg med at det ble en ekstra lang syklus den måneden. Eggløsningstestene skal være positive i ett par dager før de blir negative igjen, og da skal eggløsningen ha skjedd. Etter jeg hadde hatt positive eggløsningstester i tre dager begynte jeg å lure på hva som skjedde. Jeg leste litt på nettet og ett par plasser kom jeg over forum der det stod om kvinner som hadde hatt positive eggløsningstester flere dager og de var gravide. Tvilsomt at dette skulle gjelde meg tenkte jeg, for jeg har jo ikke hatt eggløsning enda, men neste dag, på kvelden, tok jeg en eggløsningstest og graviditetstest samtidig bare for å utelukke det. Eggløsningstesten ble knallpositiv igjen og jeg satt der som et spørsmålstegn, mens jeg kikket på graviditetstesten. Sakte begynte det å dukke opp en svak strek, og jeg ble helt paff. Hva pokker! Streken var svak, men fortsatt tydelig, og jeg kjente en skrekkblandet fryd. Er det virkelig sant, tenkte jeg. Her har jeg testet etter eggløsning hele syklusen, å så har jeg hatt eggløsning uten at testene fanget det opp, å så har vi hatt full klaff likevel! Jeg ventet ett par dager og tok en clearblue-test, og det var ingen tvil. 8. april var dagen der jeg testet positivt.

Det gikk ett par dager etter jeg hadde testet positivt, å så begynte kvalmen å komme sigende. Det var til tider en utfordring å være på jobb, og jeg stod noen ganger å brakk meg på do. Men jeg klarte meg igrunn greit frem til påske. Jeg så frem til ei rolig og avslappende påske, men der tok jeg grundig feil. Første feriedagen i påska begynte jeg å spy, og jeg har spydd siden. Jeg spyr alt fra 1 til 10 ganger for dagen, og er ubeskrivelig kvalm. Det er ikke lett å fungere når det er sånn, og bare å dra til logopeden med guttungen er en utfordring. Å klare å holde seg unna spying i en time er ikke så lett alltid. I tillegg blir jeg fryktelig uvel om jeg står eller sitter lenge, så jeg tilbringer det meste av dagene enten sovende i senga, eller liggende langflat på sofaen. Pga dette er jeg nå sykemeldt av det som kalles hyperemesis gravidarum – altså når en spyr og spyr og ikke klarer å holde på noe. Jeg hadde det sånn med guttungen også, så jeg var forberedt på at det kunne skje igjen.

Forrige søndag skjedde det jeg frykter mest. Jeg fikk en blødning. Sånn egentlig så var det sikkert ikke så stor blødning, men for meg som aldri opplevde spor av blod med guttungen så synes jeg dette var kjempeskummelt. Jeg så for meg at enten var det en spontanabort på gang, ellers så lå det et dødt foster i magen min som kroppen ikke klarte å støte ut på egenhånd. Jeg var på legevakta, men der ble det kun tatt en gynekologisk undersøkelse for å se om det lå noe i åpningen på livmorhalsen som var på vei ut. Jeg var kjempefortvilet, men legen nektet å sende meg på ultralyd. Han foreslo istedet at jeg skulle ta blodprøve for å sjekke stigningen av hCG i blodet, og jeg fikk papirer som jeg skulle ta med på sykehuset på mandagen og på torsdagen. Jeg synes det var fryktelig å måtte vente nesten ei hel uke på å få vite om noe var galt eller ikke, og jeg følte heller ikke at en blodprøve ville gi et godt nok svar. På mandagen ringte jeg til en privatpraktiserende gynekolog, og jeg fikk prate med han personlig. Han mente legen på legevakta burde sendt meg på ultralyd med en gang, og en blodprøve var absolutt ikke sikkert i alle tilfeller. Han forstod kjempegodt min bekymring, og jeg fikk komme opp til han 1,5 time etter jeg snakket med han på telefonen. Jeg var kjempenervøs og fryktet det verste.

Til min overraskelse dukket det fort opp en liten peanøtt på skjermen, og gynekologen viste oss det bankende hjertet. For en ubeskrivelig deilig følelse å se det lille knøttet! Det lignet jo ikke akkurat på et mennenske, men alt så normalt ut og hjertet slo. Jeg fikk til og med vite at jeg var en uke lenger enn jeg trodde, og det var jo bare enda bedre. Peanøtta vår var 2 cm lang. Idag har jeg 17 dager til jeg passerer den “farlige” perioden, men jeg krysser fingrene for at alt skal gå bra.

Igår fikk jeg også svar på blodprøvene, og de var normale. Verdien av hCG hadde stagnert og faktisk gått ned bittelitt, men det var visst helt normalt mot slutten av 1. trimester, så da må jeg bare stole på at legen vet hva han snakker om. Og det var da jeg bestemte meg for at jeg nå følte at sannsynligheten for at det går bra er så stor at jeg offentliggjør det. Det har vært hardt å gå å late som ingenting når formen har vært så dårlig. Jeg har jo hatt lyst å forklare hvorfor jeg har vært så dårlig i det siste, men det er jo begrenset hvor mye jeg kan si uten at folk legger sammen to og to. Men nå ser vi fremover og gleder oss til familieforøkelse. Mathias gleder seg veldig til å bli storebror. Terminen er satt til 15. desember, så vi feirer høyst sannsynlig jul som en familie på 4.

…men denne gangen har det en god grunn. Sånn egentlig skulle jeg vel ventet litt til før jeg hadde sagt noe, men nå sprekker jeg snart. Jeg er dårlig til å holde på hemmeligheter!

Av og til kommer det noe heldigvis noe godt ut av å være dårlig. Jeg skal prøve å komme med en grundigere oppdatering iløpet av helga og fortelle dere litt mer. Men siden jeg denne uka både har tatt blodprøver både på mandag og igår (torsdag) for å måle hCG-verdiene i blodet, samt tatt ultralyd, og alt ser ut til å være bra til tross for ett par småblødninger, så satser jeg på at dette fortsetter å gå bra. Så da deler jeg nyheten med dere. Jeg er idag 9+3 på vei med barn nummer 2. Jeg skal prøve å skrive mer i morgen. Nå er jeg litt sliten, og vil bruke kvelden til å slappe av. Ha en fin helg alle sammen!

Guttungen har fått seg ny t-skjorte for anledningen! <3